Dansekunstnere er ofte unge og kunstformen er ung med få institusjoner og lite infrastruktur. Det er derfor kritisk at Kulturrådet nå har endret en viktig støtteordning, og med det gjort det vanskeligere og mindre attraktivt å være erfaren dansekunstner. Denne kronikken, av Sigrid Øvreås Svendal, er opprinnelig publisert på scenekunst.no, en kortere versjon ble publisert i Klassekampen 18. september 2019.

av Sigrid Ø. Svendal,
daglig leder ved Danseinformasjonen og ph.d. i historie

Det er i hovedsak Kulturrådet som finansierer aktiviteten i det frie, ikke-institusjonelle kunstfeltet, og slik støtteordningene nå er organisert, mangler det en ordning for de virkelig erfarne koreografene og kunstnerne. Det er mange koreografer som har gitt seg, langt unna vanlig pensjonsalder, fordi de rett og slett ikke får støtte til sine prosjekt. Det må legges til rette for at man i dansekunsten, på lik linje med andre kunstformer, kan fortsette selv etter fylte 50 år, både som utøver og koreograf, selv om man befinner seg i det frie feltet.

Alan01I de fleste andre kunstartene gir det status å være erfaren kunstner – se bare på Håkon Bleken – mens i dansekunsten gjelder det å være ung. Det er mang en koreograf som har fortalt om opplevelsen av ikke lenger å være ønsket, nettopp fordi de yngre må få slippe til. Må det alltid være en motsetning mellom det etablerte og det nye?

Det foregår nå en diskusjon på Scenekunst.no om endringer som er gjort i Kulturrådets tilskuddsordning, og som rammer det frie scenekunstfeltet. Det er bekymringsfullt og illevarslende at Kulturrådet i sitt svar til Kristine Karåla Øren, forbundsleder for Norske Dansekunstnere (NoDa), fraskriver seg alt ansvar for de erfarne dansekunstkompaniene og kaster ballen tilbake til feltet. De skriver rett og slett at feltet selv må reflektere over om etablerte kompanier skal bli til institusjoner og hvordan de skal finansieres og fornyes. Er det ikke politikernes ansvar, i samråd med byråkrater og Kulturrådet, å finne en helhetlig kulturpolitikk for det frie scenekunstfeltet. Er det rart at hestene bites?

Kulturrådet endret tidligere i år støtteordningen Basisfinansieringsordningen av frie scenekunstgrupper, som har vært gitt tre-fire år av gangen, og i utgangspunktet maksimalt tolv år sammenhengende til ulike scenekunstkompanier. Da de første kompaniene, Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret, nådde tolvårsgrensen i fjor, førte det til store diskusjoner om hvem som egentlig har ansvaret for disse gruppene. Kulturdepartementet ønsker ikke flere tiltak inn i sin portefølje og Kulturrådet sier de ikke driver med institusjonsbygging, uten at det er tydelig hva de mener utgjør en institusjon.

Med andre ord, ingen vil ta ansvar for disse kompaniene som kan vise til stor aktivitet og anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. Den midlertidige og kortvarige løsningen på problemet i fjor var en ekstrabevilgning over statsbudsjettet på 7 millioner kroner til Norsk Kulturfond, for at tilskuddssystemet rettet mot det frie scenekunstfeltet skulle videreutvikles, slik at man både kan ivareta etablerte scenekunstkompanier, samtidig som nye grupper kan komme til. Ekstrabevilgningen ble brukt til å gi Jo Strømgren Kompani to nye år med basisstøtte, samt ta inn Mia Habib Productions i ordningen. Vedtaket ble gjort i rådsmøte, uten behandling i fagutvalget, noe som også skapte litt brudulje.

I år har støtteordningen endret navn til Fri Scenekunst – Kunstnerskap, og med endringen fulgte også nye retningslinjer, som fem år som ny makstid. Nå er tildelingene i første runde annonsert. Fem nye grupper/produksjonsenheter har fått støtte, og det er dem absolutt vel unt alle fem. Utfordringen er at flere erfarne kompanier/koreografer nå står på bar bakke. Koreografer som Alan Lucien Øyen/winter guests og Ingun Bjørnsgaard/Ingun Bjørnsgaard Prosjekt har fått støtte i henholdsvis åtte og ti år gjennom basisordningen, men nå er de vraka, uten å ha fått en forklaring. Kulturrådet begrunner i utgangspunktet aldri avslagene sine, noe som er forståelig siden de avslår 75 prosent av søknadene innen scenekunst, men i dette tilfellet burde de faktisk gjort et unntak og gitt en god forklaring. Implisitt har kompaniene fått vite at de ikke er nyskapende nok eller mangler kunstnerisk utvikling, jfr. innlegget til Tone Hansen, Kenneth Flak og Torbjørn Gabrielsen 14. september på Scenekunst.no. Dette på tross av at Alan L. Øyen stadig får invitasjoner til å koreografere for store og prestisjetunge kompanier ute i verden og Ingun Bjørnsgaard Prosjekt i år har hatt flere utenlandske gjestespill enn på lenge. Det internasjonale dansefeltet der ute leser åpenbart situasjonen annerledes enn Kulturrådet og Kulturdepartementet.

Denne diskusjonen har gjentatt seg gjennom dansehistorien. Faktisk er den over 30 år gammel, og Høvik Ballett, vår første moderne frigruppe, la ned virksomheten etter 20 år som en konsekvens av manglende støtte. Nye, yngre og nyskapende krefter måtte få slippe til, var forklaringen på avslaget den gangen. Historien gjentar seg nå.

Notes on Frailty 2017 Foto Erik Berg 2340401

Manglende historiekunnskap
Det er helt åpenbart at både rådsleder Tone Hansen og leder i Kulturrådets faglige utvalg for dans Kenneth Flak mangler kompetanse om norsk dansehistorie når de kan skrive at norsk dans har utviklet seg enormt gjennom de siste tolv årene og at dette i stor grad skyldes basisordningen. Det ikke-institusjonelle dansefeltet i Norge har gjennomgått en enorm utvikling, helt siden den spede starten med Høvik Ballett for 50 år siden, med en voldsom blomstring i 1980-åra og et stort gjennombrudd på 1990-tallet. På 90-tallet kom politikerne også på banen, og siden den gang har dansekunsten fortsatt utviklingen i et høyt tempo. Politisk satsing på dansekunsten har ført til oppbygging av infrastruktur i hele landet og kraftig økning i både aktivitet og antall kunstnere. I gjennomsnitt spilles det fem forestillinger av og med norske dansekunstnere hver eneste dag året gjennom – det er altså et stort kraftfelt vi snakker om! Og la meg være helt tydelig: Alle dansekunstnerne som har vært en del av basisfinanseringsordningen hadde sine nasjonale og internasjonale gjennombrudd før de fikk basisstøtte. Ordningen kom nettopp fordi kunstnerne var på et slikt nivå at det var nødvendig med langsiktige og forutsigbare støtteordninger som gjorde det mulig å bli programmert til scener og festivaler langt frem i tid. Gjennom ordningen kunne de videreutvikle, fordype og fortsette sitt kunstneriske virke med et økonomisk fundament. Ordningen la til rette for kunstnerskap som allerede hadde vist slagkraft og utholdenhet.

La det ikke være noen tvil om at de som har basisfinansiering har vært i en privilegert situasjon hvor de har kunnet jobbe langsiktig med økonomisk forutsigbarhet over flere år. Den situasjonen unner vi flere, i det sårbare og prosjektbaserte frie scenekunstfeltet. Ordningen har hatt stor betydning for videreutviklingen av disse kunstnerskapene og for oppbyggingen av en mer profesjonell infrastruktur i produksjons- og kommunikasjonsleddet. Kompaniene har kunnet bygge publikumsrelasjoner og nettverk, både nasjonalt og internasjonalt, over tid. Dette arbeidet og kompetansen er vi nå i ferd med å bygge ned, og det er høyst urovekkende!

Veien videre?
I Kulturrådets faglige utvalg for dans sitter det kunstnere som skal vurdere søknader fra sine fagfeller. De bør kjempe for dansekunsten, de bør rope varsku når endringer i støtteordninger får store, historiske implikasjoner for et helt kunstfelt. De bør sørge for at det finnes støtteordninger som ivaretar et helt livsløp innen den frie scenekunsten, og ikke selv bidra til at dansekunsten forblir kun de unges arena. Kulturrådet skal være rådgivende organ for Kulturdepartementet, og bør i høyeste grad kjempe for gode vilkår for det frie feltet – ikke bygge det ned.

Hvordan skal vi sørge for kontinuitet og fornyelse på samme tid, spør representanter fra Kulturrådet i sin kronikk. At utfordringen mellom å støtte det etablerte eller nye prosjekt er en gammel kulturpolitisk floke er helt sikkert, men at det er løsbart er like sikkert, om viljen er der. Men da trengs det mer penger. Én løsning kunne være å gi etablerte grupper plass i kulturbudsjettet, mens en annen løsning er å øke Kulturfondet med omtrent 50 millioner nettopp for å etablere en ny støtteordning som kan ivareta de som allerede har holdt på i mange år. Et tredje scenario kan være å gi ekstramidler til regionteatrene slik at de kan knytte til seg en koreograf/kompani og dermed øke dansekunnskapen på huset og samtidig utvide sitt publikum. Kanskje kan en kombinasjon av ulike modeller være best, da det også vil skape flere muligheter for et felt som rommer kunstnere som jobber på høyst ulikt vis.

Det er ikke en menneskerett å være kunstner. At noen kunstnerskap avsluttes er også helt naturlig. Men at det igjen, og igjen, og igjen, ikke gis rom for livslange kunstnerskap i den frie scenekunsten, i en higen etter det unge og det nyskapende, er en kulturpolitisk skandale.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Bilde nr 1: Fra forestillingen AMERICA - Visions of love av Alan Lucien Øyen/winter guests

Bilde nr 2: Fra forestillingen Notes on Frailty av Ingun Bjørnsgaard Prosjekt.
Foto: Erik Berg