Våren 2017, lenge før «metoo» var et popularisert begrep, leverte Andrea Csaszni Rygh en bacheloroppgave i sosiologi ved Universitetet i Oslo som berørte tematikken. Tittelen på oppgaven var Karismatisk dansekunst? Om arbeidsforhold i samtidsdansen. Danseinformasjonen har bedt hen om å skrive en artikkel med utgangspunkt i oppgaven og det som siden ble kjent som metoo-bevegelsen.

Av Andrea Csaszni Rygh

Våren 2017 skrev jeg en bacheloroppgave i sosiologi om arbeidsforhold og seksuell trakassering i dansefeltet i Norge. Noen måneder senere ble seksuell trakassering satt på dagsorden internasjonalt av metoo-bevegelsen. Metoo fant veien til scenekunstfeltet i både Sverige og Norge. I Sverige svarte dansefeltet med oppropet #tystdansa og norske dansere deltok med #nårdansenstopper, som fikk omtrent 800 signaturer og oppslag i Aftenposten.[1] Opprinnelig ble uttrykket «metoo» lansert av den afroamerikanske aktivisten Tarana Burke i 2006. Burkes ambisjon da var å finne en måte å støtte unge rasialiserte kvinner fra lavinntektsområder som hadde vært utsatt for seksuell vold.[2] Emneknaggen ble likevel ikke popularisert før i 2017 da den amerikanske skuespilleren Alyssa Milano brukte den i en tweet i kjølvannet av New York Times’ reportasjer om blant annet Harvey Weinstein. Milano oppfordret kvinner til å dele sine erfaringer med seksuell trakassering og skrive «metoo» på sosiale medier for å vise omfanget av problemet.

Hollywood1Men hvorfor oppstod metoo-bevegelsen, og hvorfor nettopp i underholdnings- og scenekunstbransjen? Var president Donald Trumps valgseier en katalysator for bevegelsen? Var det Hollywood-skuespillernes etablerte posisjon i offentligheten som gjorde oppropet så innflytelsesrikt? Eller startet det blant skuespillere fordi seksuell trakassering er særlig utbredt i skuespilleryrket?

I en artikkel fra 2016 av sosiologene Sigrid Røyseng og Bård Kleppe hevdes det i hvert fall at seksuell trakassering er nesten fem ganger mer utbredt i teaterfeltet enn i arbeidslivet generelt.[3] En av årsakene til at seksuell trakassering er såpass vanlig forklares blant annet ved at teaterfeltet er organisert rundt såkalte karismatiske ledere. Teaterinstitusjonene beskrives i en annen artikkel av samme forfattere og sosiologen Per Mangset som institusjoner særlig preget av karismatiske styringsformer.[4] De hevder at teaterlederes frihet og handlingsrom på arbeidsplassen begrenser skuespillernes egne muligheter for innflytelse. I slutten av artikkelen spør de seg om teaterfeltet kan brukes som en pekepinn på hvordan det er i scenekunstfeltet generelt.

I min bacheloroppgave ville jeg bygge videre på forskningen rundt karismatisk lederskap og seksuell trakassering i scenekunstfeltet ved å undersøke forhold innenfor samtidsdansen. Min forventning var at seksuell trakassering ikke ville være et like stort problem blant danserne i denne gruppen som blant skuespillerne i Røyseng og Kleppes undersøkelse. Jeg forventet imidlertid å finne lignende tendenser til en organisering rundt karismatiske ledere. Jeg kommer tilbake til dette senere, men først: Hva menes med karisma?

Kulturen som tilrettelegger for trakassering
Karisma defineres ofte som en form for medfødt personlig tiltrekningskraft. I en sosiologisk sammenheng forbindes begrepet gjerne med en av sosiologiens klassikere, Max Weber (1864-1920). Både for Weber og i nyere forskning betraktes karisma som en positiv egenskap hos en leder. En karismatisk autoritet representerer en kilde til sosial endring, i motsetning til patriarkalske og byråkratiske strukturer som oppfattes som statiske. Men noen forskere hevder at karisma også har en «mørk side», og mener at en glorifisering av karismatiske ledere kan risikere å skygge for at en dysfunksjonell atferd tolereres.[5] Kunst- og kulturforskerne Melissa Nisbeth og Ben Walmsley mener at man i kunstfeltet har en tendens til å idolisere karismatiske kunstledere og at dette kan sammenfalle med et syn om at det innenfor kunstfeltet finnes en større aksept og åpenhet for aktører som utfordrer tradisjonelle verdier. De spør om ikke individer i kunstfeltet som organiserer seg rundt slike ledere, det de kaller «creative minded followers», foretrekker og kanskje til og med forventer en form for normbrudd i feltet.[6]

I tillegg til å betegne personlighetstrekk kan karisma også forstås som en styringsmåte. I kontrast til det regelstyrte byråkratiet innebærer en karismatisk styringsform at en institusjon eller en gruppe organiserer seg rundt uformelle strukturer. Den karismatiske styringsformen tillater en leder å forme regler og arbeidsforhold etter eget skjønn. Røyseng og Kleppe peker også på en «mørk side» ved karisma, og viser i sin studie at teaterfeltets tilknytning til karismatiske autoriteter, i kombinasjon med andre risikofaktorer, kan bidra til en høy grad av seksuell trakassering.[7] I motsetning til Weber mener de at en organisering rundt karismatisk ledere kan lede til en arbeidskultur som bidrar til å reprodusere forhold som kjønnsstereotypier og kjønnsdiskriminering, snarere enn at det bidrar til en positiv sosial forandring. Siden det ikke har blitt gjort noen undersøkelse om seksuell trakassering og/eller karismatisk lederskap i dansefeltet, tok jeg kontakt med fire norske samtidsdansere med spørsmål knyttet til dette på blokken.

Metoo-bevegelsen og samtidsdansen
I oppgaven valgte jeg å intervjue dansere innenfor samtidsdansfeltet. Materialet kan derfor ikke brukes for å gjøre en generell sammenligning mellom dansefeltet i sin helhet og forskningen på teaterfeltet som det refereres til i denne oppgaven. Her trengs det mer forskning. Intervjuene kan derimot gi grunnlag for å vise hvordan forholdene innenfor samtidsdansen spesifikt skiller seg fra eller ligner på beskrivelser av teaterfeltet.

MeToo 1Selv om dansen og teateret har mange fellestrekk, i kraft av at de begge er scenekunstområder, er det mye som strukturelt skiller de fra hverandre. Samtidsdansens tradisjon hviler på skuldrene til kvinnelige pionerer og domineres av kvinnelige utøvere og koreografer. Innenfor teaterfeltet (og andre kunstfelt, slik som f. eks. musikkfeltet) er det mer mannsdominert. Fordi seksuell trakassering i overveiende grad utføres av menn mot kvinner og på grunn av samtidsdansens kjønnssammensetning, kjønnshierarkier og kunstnerisk tradisjon, er det nærliggende å tro at seksuell trakassering ikke er like vanlig innenfor samtidsdansen som i teaterfeltet.

Danserne jeg intervjuet kunne bekrefte at seksuell trakassering ikke var et sentralt problem i deres hverdag, selv om det fantes eksempler på det. Når enkelte episoder av seksuell trakassering ble trukket frem var disse blant annet knyttet til oppfatninger om forhold ved utdanningsinstitusjoner. En danser fortalte:

Jeg tenker det på en måte er old school å holde på med seksuell trakassering. Men der er man jo også i en ekstrem maktposisjon som lærer da, med liksom sånn håpefulle folk som vet at det er drit trangt om plassen når man kommer ut og som kanskje er ganske sårbare på mange måter. Jeg føler jo at nå (i arbeidslivet) er det ikke er så hierarkisk, selv om jeg jo har jobbet i veldig definerte hierarkier så oppleves det likevel ikke som at jeg skal bli manipulert på en måte, av en koreograf. Det oppleves jo som et samarbeid mye mer da.

Selv om seksuell trakassering ikke sto frem som et stort problem var det enkelte som hadde erfaring med maktmisbruk og annen form for trakassering. En danser fortalte om en arbeidssituasjon der tillit til arbeidsgiveren var lav:

[anonymisert koreograf] skal bare bryte ned alle hun jobber med. Man må liksom gråte en eller annen gang under prosessen før hun er ferdig med en på en måte. Alle som jeg har jobbet med har liksom grått en eller annen gang.

Danserne identifiserte noen ledere de hadde et ambivalent forhold til, både kvinner og menn. Noen ble oppfattet som seksuelt trakasserende, men samtidig ble de beskrevet som kunstnerisk viktige, fordi de gjorde bra ting for feltet. En informant forteller:

[…] jeg føler jeg har vært utsatt for [anonymisert koreograf], men jeg har kanskje bare tatt det som ‘tulling’ på en måte […] men at han også er viktig som en sånn person som er hardtarbeidende og har produsert masse i kontekster der det har skjedd noen fine ting, og han kan si interessante ting eller setter i gang ting hos folk liksom. Ja, jeg føler det går an å skille de tingene da, men jeg vet ikke helt hvor jeg lander. (ler) Er det da greit å bare være sammen med sekstenåringer på en måte?

En annen karismatisk leder beskrives som utviklende:

Jeg ble litt sånn gira av det, at jeg følte at det var et sted man kunne utvikle seg da, eller jeg kunne utvikle meg […] det var litt harde diskusjoner og liksom ja, jeg tror ikke jeg blir så sint på noen som på [anonymisert koreograf] som også føles som at det skaper en sånn slags energi da som også ja… som jeg liker.

Dansernes arbeidssituasjoner preges i likhet med teaterfeltet ofte av uformelle strukturer, og lederes styringsmåte kan slik få utslag. Danserne ga uttrykk for at enkelte sentrale aktører i feltet oppfattes som karismatiske ledertyper, og flere av de samme aktørene ble nevnt av danserne. I likhet med beskrivelsene av teaterfeltet ga enkelte av danserne uttrykk for at lederes autonomi i arbeidssituasjonen kunne gå på bekostning av dansernes innflytelse og bidro til en opplevelse av å ikke kunne si i fra om noe opplevdes problematisk. En informant forteller:

Man skal være glad hvis man havner i en god situasjon rett og slett og gjør man ikke det så må man på en måte bare holde ut det eller hoppe av og sånn. Og det er jo sjelden at folk setter seg opp mot koreografen. Jeg vet ikke om jeg har vært med… jeg vet ikke om det har skjedd en eneste gang mens jeg har jobbet at noen har satt seg opp mot koreografen. Hvis noen har vært dust.

Det virker som at dansernes arbeidssituasjon i stor grad avhenger av lederens styringsmåte, men også av deres individuelle navigering i feltet med hensyn til hvilke prosjekter og koreografer de velger å jobbe med. Danserne beskriver generelt to ulike arbeidsforhold som kan fungere som idealtyper. Det ene er arbeidssituasjoner basert på et hierarkisk og tradisjonelt forhold mellom danser og koreograf, og det andre er mer kollektive arbeidsprosesser der forskjellen mellom danseren og koreografen formelt er mindre. Dansekunstnere jobber i tillegg ofte i kollektive grupper uten leder(e), men slike arbeidsprosesser ble ikke løftet frem som problematiske. Det var generelt flere negative beskrivelser knyttet til tradisjonelle hierarkiske arbeidssituasjoner enn i mer kollektive prosesser. Samtidig var det også eksempler på koreografer som jobber i mer kollektive arbeidsprosesser som ble trukket frem som seksuelt trakasserende eller problematiske på andre måter.

De få tydelige eksemplene på seksuell trakassering jeg fant i mine intervjuer virker ikke å stå i proporsjon til alle erfaringer som kom frem under #nårdansenstopper oppropet. Kanskje ville en mer omfattende undersøkelse av samtidsdansfeltet gi et annerledes bilde og få frem flere historier. En annen forklaring kan være at seksuell trakassering muligens er et større problem innenfor andre grener av dansefeltet i Norge. Dette falt utenfor oppgavens mandat og er ikke noe jeg har undersøkt.

Også sammenlignet med teaterfeltet virker det å være færre eksempler på seksuell trakassering i samtidsdansen. Men i likhet med teaterfeltet virker deler av samtidsdansfeltet å være organisert rundt karismatiske ledere og å være preget av karismatiske styringsformer. En slik organisering virker å gi en større risiko for seksuell trakassering i teaterfeltet, mens i samtidsdansen kan det potensielt være større risiko for andre negative utfall. For eksempel maktmisbruk, opplevelse av å ikke ha innflytelse og mobbing på arbeidsplassen. Dansernes situasjon virker ofte å være avhengig av lederens eget skjønn i kombinasjon med dansernes egne navigering i feltet.

Den sensitive kunstneren
Startet «metoo» så i scenekunst- og underholdningsbransjen fordi det er mer seksuell trakassering der? Eller startet det der fordi kunstnere er som «kanarifuglene i kullgruvene»? «Artist are so sensitive!» utbrøt en kollega på en workshop i kritikk jeg deltok på i vår. Det er en etablert myte om kunstnere at de er mer sensitive enn folk flest. Men hva innebærer det i så fall å være sensitiv? I et intervju med den amerikanske skuespilleren Armie Hammer svarer han på hvorfor han tror metoo startet i kulturbransjen ved å vise til den amerikanske forfatteren Kurt Vonneguts analogi om kunstnere som «kanarifugler i en kullgruve»:

"Kurt Vonnegut said it well when he said that artists are like canaries in a coal mine. You know because we are sensitive. We are really attuned to what’s going on. It will kill us first, because we are sensitive. And that [“Me Too”] is now happening in the entertainment industry shows that it is starting to kill canaries."[8]

Kanarifugler1Hammer mener at metoo-bevegelsen oppsto blant skuespillerne på grunn av deres sensitivitet. Altså mener Hammer at det ikke nødvendigvis er mer seksuell trakassering innenfor skuespilleryrket, men at kunstnerne er mer sensitive i møte med denne typen opplevelser. At kunstnere er mer sensitive enn andre er uvisst, men at det er grunnen til at Me Too startet blant kunstnerne er tvilsomt. Posisjonen som kunstner kan like fullt skape en sensitivitet fordi kunstnerne ofte har uforutsigbare arbeidssituasjoner. Om skuespillere og dansere jobber under karismatiske styringsformer kan det skape en usikkerhet. At metoo fikk et godt fotfeste i scenekunstfeltet kan ha sin forklaring i at scenekunstfeltet i for lang tid har vært preget av en taushetskultur. Begeret sto klart til å renne over.

Metoo-bevegelsen banet vei for en seriøs behandling av tilfeller av seksuell trakassering. #nårdansenstopper har vist at seksuell trakassering har vært et neglisjert problem i dansefeltet. Men bevegelsen handlet først og fremst om asymmetriske maktforhold mellom kvinner og menn. Det er forståelig med tanke på at seksuell trakassering i overveiende grad utføres av menn mot kvinner, men i kulturer der kjønnshierarkiene ser annerledes ut, slik som i samtidsdansen, kan det videre være viktig å rette oppmerksomheten mot ulike typer maktmisbruk på tvers av kjønn.

 

Noter

[1] https://www.aftenposten.no/kultur/i/wEPaz5/nardansenstopper-Pa-turn-kaller-han-en-av-danserne-hore-etter-a-ha-sett-henne-pa-en-bar

[2] https://metoomvmt.org

[3] Kleppe, Bård og Røyseng, Sigrid (2016) Sexual Harassment in the Norwegian Theatre World. The Journal of Arts Management, Law, and Society, 46:5, 282-296, DOI:10.1080 /10632921.2016.1231645

[4] Mangset, Per & Kleppe, Bård & Røyseng, Sigrid. (2012). Artists in an Iron Cage? Artists’ Work in Performing Arts Institutions. The Journal of Arts Management Law and Society. 42. 156-175. 10.1080/10632921.2012.727773.

[5] Chaleff i Nisbett, M., og B.Walmsley. 2016. The Romanticization of Charismatic Leadership in the Arts. The Journal of Arts Management, Law, and Society 46 (1):2–12. doi:10.1080 /10632921.2015.1131218

[6] Nisbett, M., og B.Walmsley. 2016. The Romanticization of Charismatic Leadership in the Arts. The Journal of Arts Management, Law, and Society 46 (1):2–12. doi:10.1080 /10632921.2015.1131218

[7] Kleppe, Bård og Røyseng, Sigrid (2016) Sexual Harassment in the Norwegian Theatre World. The Journal of Arts Management, Law, and Society, 46:5, 282-296, DOI:10.1080 /10632921.2016.1231645

[8] https://www.cnn.com/videos/world/2018/01/11/intv-amanpour-armie-hammer-timothe-chalamet.cnn