KRITIKK: Bauhaus og voguing blandes i en leken og opplevelseverdig cocktail på Henie Onstad kunstsenter. Det skriver Astrid Groseth.


Tre utøvere strener inn i utstillinga på Henie Onstad kunstsenter. De vrikker freidig på rumpa med haken høyt hevet. Klærne er påfallende; skinnende joggesko, Buffalo-platåsko, klumpete høye hæler og heldekkende svart tettsittende trikot. Inntredenen står i sterk kontrast til bikiniene og barbeint strandliv ved fjorden utenfor. De tre, Brynjar Åbel Bandlien, Pernille Holden og Marte Reithaug Sterud, framstår som annerledes enn oss, og nysgjerrigheten vekkes. Utøverne skal være i utstillinga i to timer så vi kan rusle rolig inn i “Bauhaus scenekunst: menneske - rom - maskin”. Utstillingsrommene som følger har plansjer, former, tegninger, skisser og beskrivende tekster; alt arbeid fra Bauhaus-skolen, Staatliches Bauhaus, en innovativ tysk høyskole for design og anvendt arkitektur som startet i 1919 og ble drevet til den ble stengt av politisk motstand i 1933.

bauhaus1
Illustrasjonsfoto: ©Anne Valeur/HOK/Xanti Schawinsky Estate

Catwalk i Bauhaus
Utstillinga presenterer Bauhaus tverrfaglige produksjon. Utdanningsinstitusjonen var en kreativ smeltedigel og et sosialt nettverk for både design, dans, musikk, kostyme, billedkunst, teater, pedagogikk, arkitektur, matematikk, fysikk og byggteknikk. Mens jeg leser om shakraer, totalteater, geometri og minimalisme kjenner jeg bevegelse noen meter bak meg. De rundt reagerer, jeg kan se de smiler lett. Det er en mannlig ballerina i stor tutu med kontrasterende headsett på hodet. Trutmunnen tar fokus, deretter skuldre som ruller sensuelt. Plutselig i taktfast gange går han vekk, stopper opp og skyver hofta bestemt ut til sida. Hendene avslutter med en kjapp sirkulær håndleddsbevegelse. Vi får blikkontakt, han hever øyebrynet. Assosiasjonene går til unger som kler seg ut og bruker mors sminke, ungdom som hermer etter popstjerner, og kjendisers posering på rød løper. Jeg går videre og de to andre utøverne kommer til syne; en med skjørt av wire-kveiler som rasler når hun beveger seg, den andre med en stor skive i sterke farger som symmetrisk deler overkroppen i to. Den ene har sminket et merke under øyet som om hun tilhører en hemmelig bande, den andre; tunge, lange øyenvipper og sløvet blikk.

Bevegelsene til utøverne utføres med individuelle særpreg, som om de uttrykker seg sjøl. Dansen ser ut til å bestemmes i øyeblikket framfor at det gjøres en forhåndsbestemt koreografi. De tre kaller seg Haus of Bau og er tydelig inspirert av en danseform som spant ut av undergrunnsmiljøet i Harlem, New York, rundt 1960, og som kan gjenkjennes som voguing fra midten av 1990-tallet. Voguing handler om å leve seg inn i roller fra moteverdenens Vogue og overklassens ekstravaganse. De ulike miljøene var delt inn i sosiale grupper med navn “House of...”. Navnet Haus of Bau er en direkte referanse til dette.

Det nye individet
Kostymene i forestillinga er som hentet fra en sci-fi-film, men er rekonstruksjoner av gevanter designet på Bauhaus. Her utforsket de bruk av kostymer for å kunne representere “det nye mennesket”. Den teknologiske utviklingen fikk i starten av 1900-tallet stadig større plass, og Bauhaus-kunstnerne ville finne meningsfulle måter for mennesker å være sammen på i denne endringstida. Kostymene ble brukt på fester og i scenekunsteksperiment som et ledd i å finne menneskets posisjon i en tid hvor modernismen og en ny industriell revolusjon var i sving.

I utstillinga har Haus of Bau valgt å la voguing og Bauhaus møte hverandre. Påvirkning fra de to eksperimentelle miljøene kan kjennes igjen i scenekunstfeltet sånn vi ser det i dag: Bauhaus via tverrkunstnerisk samarbeid og fokus på kroppens rolle i scenerommet. Voguing derimot har blitt populærkulturelt fenomen gjennom videoer av Lady Gaga og Madonna. I vår kunne vi se verk av den amerikanske koreografen Trajal Harrell tydelig inspirert av voguingkulturen på Black Box. Utøverne på HOK har valgt å vogue med Bauhaus-kostymene på, det gir begrensede bevegelsesmuligheter. Bauhaus legger på denne måten premissene for voguingen, noe som kommenterer institusjonens markante innflytelse på sin ettertid. Utøverne bytter stadig kostymer, men holder seg unna de største og mest spektakulære og dette er et savn: Jeg skulle gjerne ha sett mer av friksjonen som oppstår når kostymene kommer i veien for dansen.

På ett tidspunkt bærer en av utøverne en uvanlig bred gevant over vaklete sko. Hun går ned en trapp, og lener seg mot gelenderet uten å nå helt bort. Gangen er mekanisk og målrettet for å unngå å bikke over ende. Et øyeblikk er hun ikke klar over at hun blir sett. Skuet rører i meg, hun er en representasjon av noe maskinelt, men er allikevel så menneskelig. Det gir gjenkjennelse til det å kjempe innbitt mot et mål. Et øyeblikk er hun en av de mange Birkebeinerne som spurtflyr på ski for å sikre seg det årlige merket, eller en middelaldrene kvinne som har tatt opp kampen mot kaloriene for å kunne passe inn i den riktige kjolen.

bauhaus2
Illustrasjonsfoto: ©Anne Valeur/HOK/Xanti Schawinsky Estate

Hybridene trer fram
Utøverne er udefinerbare; både feminine og maskuline på samme tid. Estetikken i hvordan Haus of Bau uttrykker seg med dans, kostyme og holdning kan skildres via queer/ skeiv teori; de tre problematiserer forståelsen av seksualitet gjennom å blande ulike kjønnsuttrykk. Resultatet er at utøverne blir androgyne, de framstår som menneskehybrider. Jeg kommer til å tenke på tema for utstillinga; menneske - rom - maskin. Hybridmenneskene er maskinene, vi publikum er menneskene, og plassen hvor vi møtes er rommet. Utstillinga blir til et stort scenerom hvor det meste kan skje. Det gir mening at den vises på Henie Onstad kunstsenteret, som nettopp ønsker å være en arena for både bevaring og eksperimentell produksjon av kunst.

Haus of Bau tilstedeværelse i Menneske - rom – maskin blir en kommentar til det opplevende mennesket kontra det maskinelle mennesket; det erfarende og værende, kontra det gjørende og presterende mennesket. Dette oppleves relevant i en tid hvor vi mennesker til stadighet definerer oss gjennom en prestasjonsbasert se- og bli-sett-kultur. Bauhaus aktualiseres inn i vår samtid, der vi atter en gang må utvikle oss for å kunne henge tritt som menneske i det teknologiske spurtløpet.

Et av mantraene fra Bauhaus var å bruke lek som metode for skapende arbeid. Haus of Bau gjør bevegelser som vekker forlegenhet i oss. Å være menneske i rom utfordres, vi må ta valg i hvordan vi skal forholde oss til det som foregår og hvor vi skal oppholde oss i rommet. Det at utøverne leker med kjønnsnormer gjør at jeg blir utfordret og jeg kjenner bevegelse i meg til tross for at jeg står stille. Barn danser, snakker med utøverne, tar på kostymene, og kommenterer det som skjer. Jeg kjenner mild lyst til å ha på meg kostyme, men nøyer meg isteden med å snakke med sidemannen og å ta meg friheten til å le litt for høyt. På denne måten blir jeg med i leken.

Teksten er et resultat av at Scenekunst.no og Danseinformasjonen har lyst ut fem skrivestipend til kritikk av dansekunst. Med dette ønsker vi å oppmuntre nye kritikerstemmer.