KRITIKK: Hvordan etableres en kanon? Er koreografien Fase et dokumentarisk eller et kunstnerisk prosjekt når den vises i dag? Venke Sortland så Anne Teresa de Keersmaekers signaturverk på Black Box Teater i mai.

 

Anne Teresa de Keersmaeker: Fase. Black Box Teater 2014. Foto: Herman Sorgeloos
Anne Teresa de Keersmaeker: Fase. Black Box Teater 2014. Foto: Herman Sorgeloos

Anne Teresa de Keersmaeker
Fasefour movements to the music of Steve Reich,
Black Box Teater 2. - 3.mai 2014

Koreografi: Anne Teresa De Keersmaeker. Dansere: Anne Teresa De Keersmaeker og Tale Dolven.

Laget i samarbeid med: Michèle Anne De Mey (Piano Phase, Clapping Music) og Jennifer Everhard (Come Out).Musikk: Steve Reich - Piano Phase (1967)- Come Out (1966)- Violin Phase (1967)- Clapping Music (1972). Lysdesign: Remon Fromont (Piano Phase & Clapping Music), Mark Schwentner (Violin Phase & Come Out). Kostymer: 1981 : Martine André / Anne Teresa De Keersmaeker.

Kunstnerisk koordinering og planlegging: Anne Van Aerschot. Teknisk management: Joris Erven. Teknikere: Jan Herinckx, Bert Veris.
Verdenspremiere: 18.03.1982 Beursschouwburg (Brussel).

TEKST: Venke Sortland

Verket Fase er et av den belgiske koreografen Anne Teresa de Keersmaekers mest viste verk. Det består av tre duetter og en solo, skapt til musikk av den amerikanske minimalisme-komponisten Steve Reich; verkene Come Out fra 1966, Piano Phase og Violin Phase fra 1967, og Clapping Music fra 1972. Fase hadde premiere på Beursschouwburg i Brussel i 1982, og ble de Keersmaekers internasjonale gjennombrudd som koreograf – da var hun bare 22 år gammel. Suksessen dannet også grunnlaget for etableringen av hennes i dag verdenskjente kompani; Rosas. Om samtidsdansen skulle definere sin kanon – de verkene som har hatt mest betydning for feltets identitet og utvikling – ville Fase helt klart vært en verdig kandidat. Opprinnelig skapte og fremførte de Keersmaeker verket sammen med danserne Jennifer Everhard og Michèle Anne de Mey. I dag danser hun det sammen med den norske dansekunstneren Tale Dolven.

I 1995 startet de Keersmaeker også en skole, PARTS i Brussel, som i løpet av få år etablerte seg som en av de viktigste og mest prestisjefylte utdannelsene for samtidsdansere – med studenter, forelesere og lærere fra hele verden. Tale Dolven greide ikke bare å komme igjennom nåløyet som en audition til PARTS er – siden 2006 har hun danset i en rekke av Rosas største forestillinger. Hun har i tillegg jobbet som utøver for kjente koreografer og regissører som Charlotte Vanden Eynde, Kris Verdonck, Frank Vercruyssen/tg STAN og Doris Uhlich. Likevel er det å danse Fase – en legendarisk duett sammen med Anne Teresa de Keersmaeker i egen person – noe nesten uten sidestykke innen samtidsdansfeltet.

Minimalistisk dans
Musikkstykkene som danner grunnlaget for Fase har det til felles at de, med utgangspunkt i en enkel frase, gradvis skifter i rytme og melodi, et prinsipp som de Keersmaeker adopterer som utgangspunkt for sin koreografi. Dette gjøres gjennom en nitid og ekstremt presis repetisjon av små sekvenser. Det er som om de Keersmaeker tar sekvensen opp i hånden sin, som en liten klump med leire, og ruller den sakte frem og tilbake for å perfeksjonere formen. Av og til lar hun klumpen få en noe annerledes vridning, en anelse usymmetri kommer inn i bildet, før hun igjen går tilbake til den opprinnelige måten å rulle den på. En liten bevegelsessekvens, nesten naiv i sitt formuttrykk, noen få upretensiøse bevegelser satt etter hverandre. Likevel – gjennom repetisjonene forandrer disse bevegelsene seg konstant (for meg), de blir etter hvert til et tykt materiale som får mening – ikke som i betydning, men som noe i seg selv meningsfylt. Glimtvis skaper sekvensen også fascinerende synsbedrag – de to dansende skikkelsene, med sine trofaste skygger, blir til en, blir til fire, blir til en hel bataljon. De sklir fra hverandre, de møtes igjen.

De to kvinnene danser side om side. Synkront repeterer de bevegelsessekvensene, om og om igjen med minimale forandringer. Dolven med en presisjon og et overskudd som få kan gjøre etter henne, de Keersmaeker med en uformell arroganse – hun tørker snørr, mister balansen, hun snurrer nesten inn i Dolven, men henter seg alltid inn igjen. På en måte er det som om hun ikke fullt ut anerkjenner forestillingssituasjonen, med den fullsatte salen av beundrende, nysgjerrige og kritiske øyne. Samtidig har hennes tilstedeværelse en tyngde og varme som formidlingen av dette historiske verket trenger – som til og med får den som kjedes av de tilsynelatende uendelige repetisjonene til trekke på smilebåndet og la seg overbevise. 

Selv om de Keersmaeker har besøkt Oslo ved flere anledninger med Rosas, har hun bare en gang tidligere selv danset ett av sine verk her i den norske hovedstaden (Once på Black Box Teater under Ultimafestivalen i 2005). Å få oppleve henne live på scenen er av den grunn i seg selv verdt turen til Black Box Teater denne kvelden. At Fase, 31 år etter sin urpremiere, fortsatt danses av koreografen selv, er også utgangspunktet for min undring over hva slags hendelse jeg faktisk er med på denne kvelden.

Samtidsdansens historie som kunstnerisk materiale
Den samtidige dansens historie er ikke lang. Nå, noen få generasjoner etter at den amerikanske koreografen Merce Cunninghams banebrytende arbeider sto for et vannskille innen samtidsdansen i løsrivelsen fra det ekspressive og fortellende, ser det ut til at mange i dansekunstfeltet har behov for å stoppe opp og se seg tilbake. Vi søker å erkjenne og forstå vår egen historie – hvem og hva som har dannet grunnlaget for den stadig mer mangfoldige scenen vi har i dag. Det er derfor kanskje ikke så rart at man de siste årene har sett et økende fokus på dansehistorien også på scenen – det dokumentariske har altså sneket seg inn i det kunstneriske arbeidet.

Eksempler på denne tendensen har i norsk sammenheng først og fremst vært å se under de siste utgavene av CODA festivalen. I 2011 ble blant annet en bearbeidet rekonstruksjon av Lise Ferners verk Min oldemors grønne korsett fra 1992 danset med de samme medvirkende og på samme sted (Scenehuset) som for 20 år siden. I 2013 var den tyske danseren Lutz Försters forestilling/foredrag Portrait of a dancer – hvor han ser tilbake på sin karriere som utøver for blant annet Pina Bausch og Tanztheater Wuppertal – en av festivalens høydepunkter. Et annet eksempel er den franske koreografen Xavier Le Roys prosjekt Retrospective, hvor han bruker et gallerirommet til å stille ut sine tidligere forestillinger ved hjelp av en gruppe dansekunstnere. I 2013 var jeg selv med på et prosjekt der en gruppe på ni dansekunstnere skapte en forestilling basert på det norske dansemiljøets kollektive minne om Nasjonalballettens tidligere flaggskip, den britiske koreografen Glen Tetleys Stormen fra 1980, i samarbeid med Henie Onstad Kunstsenter.

Kunst eller dokumentasjon?
Hva skjer når kunsten entrer dokumentasjonens område? Er Fase dokumentarisk eller et kunstnerisk prosjekt når den vises i dag? Jeg stiller meg dette spørsmålet vel vitende om at det ikke nødvendigvis, i hvert fall ikke i denne sammenhengen, behøver å være enten eller. Som alle de overnevnte prosjektene, ligger også forestillingen vi er vitne til på Black Box Teater denne kvelden på vippen mellom flere formidlingsmål. Hvis man tenker at ens blikk er et resultat av all den informasjonen man har – hva er det jeg som publikummer ser i denne situasjonen? Jeg tror ikke jeg hadde vært riktig så velvillig som publikummer om dette var et verk laget de siste tre årene, eller om det var gjort av et ”up-and-coming” kompani som jeg ikke hadde hørt om tidligere.

I denne sammenhengen tenker jeg det er relevant å skille mellom verket i seg selv, og forestillingen som finner sted på Black Box Teater. Jeg synes det er interessant å tenke igjennom om hva som får meg til å være med på notene denne kvelden – er det hovedsaklig forestillingens kunstneriske verdi, eller verkets historiske verdi, hvis disse overhodet er mulig å separere.

Det  som gjør at jeg ikke greier å stoppe ved tanken om at det er verkets historiske (og slik forestillingens dokumentariske) verdi som er avgjørende for min opplevelse denne kvelden, er nettopp at verket blir presentert med de Keersmaeker selv på scenen. Det er som om forestillingen – som opprinnelig skapte debatt om hva dans kan være og slik utfordret og utvidet dansekunst som sjangerbegrep – i denne sammenhengen utfordrer scenekunsten på et dypere plan. Det er som om de Keersmaeker, mens hun svinger frem og tilbake over scenen, samtidig hvisker meg i øret – jeg vet at du vet at jeg vet at denne forestillingen handler om vårt møte – og ikke om det som her utøves. Vi er liksom begge fullt klar over at dansen, som innenfor samtidsdansfeltet i dag må sees på som konvensjonell, taler med mindre styrke enn de Keersmaeker og Dolvens integritet som personer på scenen.

Verdien til denne karamellen av formmessig eleganse ligger altså utenfor det som faktisk skjer på scenen – forestillingen blir et slags dokumentasjonsteater, der historier fortalt av mannen i gata blir iscenesatt. Bare at det i denne sammenhengen ikke er en oljearbeider eller en prest som forteller, men en legende og hennes eksemplariske elev, og at det som fortelles ikke formidles gjennom tale, men i kroppenes tilstedeværelse i materiale og rommet.

Dans om dans
Samtidig kan jeg tenke meg at Fase har noe av den samme effekten i dag som verket hadde da det først ble vist. Det handler om en tro på dansen som et  selvstendig formuttrykk, med potensial til å uttrykke noe unikt i seg selv. Det handler om en tro på at bevegelse ikke utelukkende må underlegges en historie eller eksternt tilknyttet tematikk for å være interessant eller kommuniserende. Verket forteller oss i første omgang ikke noe om verdensproblemer eller kjønnsproblematikk, men om hva dans og bevegelse, i seg selv, er og kan være; som form, som følelse, som kommunikasjon, som kropp, som tid.  I Fase er dette aspektet så presist uttrykt at jeg nesten tar meg selv i å tenke at noen kunstverk har en virkning som er løsrevet fra tid og sted.


Teksten er et resultat av at Scenekunst.no og Danseinformasjonen har lyst ut fem skrivestipend til kritikk av dansekunst. Med dette ønsker vi å oppmuntre nye kritikerstemmer.