Danseinformasjonens nye daglige leder Sigrid Øvreås Svendal har fortsatt kontakt med sin indre dansepedagog, heier på åpenhet og vil gjøre dans og Danseinformasjonen kjent for flere – først og fremst for at folk skal kunne diskutere dansekunst på samme måte som musikk og litteratur. Ida Gudbrandsen har tatt en prat med henne.


Av Ida Gudbrandsen / Foto: Danseinformasjonen


sigrid2Gratulerer med jobben som daglig leder i Danseinformasjonen!
Da tidligere leder Randi Urdal ble spurt om hvordan det var å overlate roret til deg svarte hun «praktfullt!». Føler du det sånn selv også?

Om ikke praktfullt, så er det fint. Det er en tillitserklæring å bli spurt om man har lyst til å være leder. Styret hadde en lang intern prosess i høst, og jeg fikk tid til å tenke på om jeg hadde lyst på stillingen underveis. Det føles riktig å ha takket ja, selv om jeg synes det er utfordrende. Jeg kjenner på tilliten fra de ansatte, styret og Randi.


Hvorfor tror du at du er valgt? Hvilke kvaliteter har du som du tenker er viktig og riktig i den posisjonen du sitter?
Det må du egentlig spørre noen andre om, men jeg tenker det er en blanding av kompetanse, erfaringer jeg har både fra arbeidet her og tidligere arbeidsplasser, og personlighet. Som ansatt har jeg hatt mye ansvar og fungert som leder for saker som har med dansefaglige spørsmål å gjøre.

Noen synes det er pyton å skulle lede noe som helst, mens andre synes det er gøy. Jeg er nok i den siste kategorien, jeg synes det er spennende med ledelse, og tar lett lederposisjoner – på godt og vondt. Det har vel du erfart? (Ida har jobbet på Danseinformasjonen i flere perioder tidligere, red. anm).


Haha, jeg har ikke egentlig jobbet under deg, men jeg opplever at du ikke er redd for å komme med kritiske og ærlige tilbakemeldinger og at du gjør det med humør, noe jeg tenker er veldig bra!
Jeg heier på åpenhet og vil at vi skal snakke ærlig om ting, også det som ikke fungerer. Vi er nå seks ansatte med ulike bakgrunner og kompetanser på Danseinformasjonen. Alle har stor grad av medbestemmelsesrett og selvledelse, og driver sine egne prosjekter. Det aller meste av både avgjørelser og arbeidsoppgaver tas og løses i fellesskap eller blir diskutert i plenum. Sånn har det vært, og sånn ønsker jeg det skal fortsette å være. På vårt beste har vi gode og dynamiske diskusjoner og jeg opplever at vi stort sett er enige om prioriteringer og prosjekter. Da trenger vi egentlig ikke en leder. Det ble faktisk diskutert da styret jobbet med omstruktureringen: muligheten for å ha flat struktur i organisasjonen. Men de valgte å fortsette med en daglig leder. I de tilfellene vi ikke er enige, tenker jeg det er fint å ha en leder som skjærer gjennom, og da har jeg siste ord. Men jeg er ikke en diktator som sitter ved siden av de ansatte og leder dem gjennom prosjektene.


Jeg tenker at den strukturen og kulturen dere har er enda vanskeligere å være leder for enn diktatorstilen. Hvordan er det å lede tidligere kollegaer og ikke minst leder?
Det er helt klart utfordrende, alle typer omorganisering er det, men samtidig synes jeg også det er trygt. Jeg kjenner kollegaene, stedet og oppgavene godt og trengte ikke sette meg inn i dette da jeg begynte, som en leder utenfra ville gjort. Det føler jeg er en stor styrke. Jeg har ikke vært daglig leder før, og er glad for å teste det i et miljø der jeg har relevant kompetanse. Det er ikke sånn at jeg vil lede for enhver pris og uansett hvor jeg er, det handler om å være på et sted der det føles fint og riktig, og der jeg har noe å bidra med. Jeg opplever at Randi er ærlig når hun sier det er praktfullt at jeg overtar, at hun er klar for å slippe noe av ansvaret hun har hatt lenge.


Hvilke visjoner har du for Danseinformasjonen?
Danseinformasjonen ble opprettet etter Dansens År i 1993 med tanken om å videreføre den interessen for dans som hadde oppstått da. Vi startet i 1994 og utviklet virksomheten parallelt med arbeidet med å etablere Dansens Hus med mandat fra Norsk Ballettforbund. Etter at Dansens Hus stod ferdig i 2008, og vi landet trygt her på Vulkan, handler det i dag om å utvikle virksomheten videre. Det vi er og holder på med har blitt til underveis, i dialog med og formet av feltet, hendelser som har skjedd og menneskene som jobber her. Det har vært en stor utvikling fra to halve stillinger i 1994 til at vi er seks ansatte i dag. Jeg ønsker å være tydeligere på hva Danseinformasjonen er, vår kompetanse, hva vi kan bidra med og være for feltet. Veldig mange vet det allerede, og mange bruker oss aktivt, men ikke alle gjør det. Vi ønsker at flere skal bruke oss. Dette er jeg litt ambivalent til å si fordi vi allerede får mange henvendelser om samtaler, foredrag og prosjekter som vi ikke har mulighet til å gjøre fordi vi ikke har ressurser og ansatte til det. Men det handler ikke nødvendigvis om å gjøre mer, men om å være viktig for enda flere. At de tingene vi gjør føles relevant.

Det at vi holder til i Oslo, men er et nasjonalt kompetansesenter, er en utfordring med tanke på å være i dialog med miljøene over hele landet. Med utviklinga som har skjedd de siste tiårene, der den profesjonelle scenedansen er spredt over hele landet og de regionale kompetansesentrene for dans er etablert, er det viktig at vi ivaretar den nasjonale funksjonen vår.

Danseinformasjonen er godt kjent, likt og brukt i dansefeltet, men vi skulle ønske vi hadde tettere kontakt med andre kunstfelt og publikum utenfor feltet. Dette tenker vi på når vi gjør prosjekter: hvor skal ting foregå, hvordan kan vi nå ut og treffe de brukerne vi trenger og som trenger oss? Dette er en utbredt problemstilling, også for institusjoner og kunstnerne selv. Hvordan kan vi nå de publikummerne som er interessert, men som ikke vet at de er det? Danseinformasjonen har som visjon at dansekunst skal være en del av folks bevissthet, på samme måte som for eksempel musikk og litteratur er det.

Dansearkivet er også en viktig del av virksomheten vår. For meg som historiker er dansehistorie veldig nært og noe jeg synes er viktig at vi holder på med. Gjennom Dansearkivet dokumenterer vi norsk dansehistorie, og jeg vil at forvaltning og formidling av denne fortsetter å være en viktig del av Danseinformasjonens virksomhet.


Hva er egentlig Dansearkivet helt konkret og fysisk?
Sigrid reiser seg opp og tar meg med inn i naborommet til biblioteket for å vise meg de helt konkrete og fysiske arkivboksene og mappene, som blant annet inkluderer to hyller med dokumenter fra driften av Collage Dansekompani med referater fra styremøter, korrespondanse med festivaler, kontrakter, program osv.

Dansearkivet er Norges største samling av historisk materiale om scenedansens utvikling i Norge, og består av ulike privatarkiv, utfyllende videointervju og annet materiale som er samlet inn over lang tid.

Nå er vi inne i et toårig prosjekt med Dansearkivet der målet er å komme ájour med materiale vi allerede har fått fra dansekunstnere i Norge. Til dette har vi fått utviklingsmidler fra Riksantikvaren. Vi har et ganske stort etterslep fordi arbeidet med Dansearkivet ikke har vært en del av Danseinformasjonens daglige drift tidligere, og fordi arkivering i utgangspunktet ikke er en del av den kompetansen vi har her. Nå har vi imidlertid fått mer kompetanse også på dette området.

Når vi har arkivdager jobber vi med dokumenter: Vi tar bort stifter og teiper, materialet organiseres i mapper og registreres i en katalog som vil være søkbar på nettet. Akkurat nå er alt hos oss, men etter planen skal arkivet flyttes til Riksantikvaren på Sognsvann og være tilgjengelig på lesesalen der. Vi håper også at en del av materialet skal bli tilgjengelig via internett, og avfotograferer og digitaliserer foto, scrapbooks og dokumenter med tanke på det. Hvis vi får avklart rettigheter vil også bilder digitaliseres og ligge på nettet sammen med andre historiske bilder. Det er viktig å få frem dansen også i sammenhenger som ikke har med dans å gjøre.

SigArkiv
Sigrid Øvreås Svendal sorterer dansearkiv.

Hvor mange dansekunstnere er i Dansearkivet nå?
Over femti dansekunstnere har levert materiale til oss. Veldig mange gjorde det i sammenheng med videointervju-prosjektet vi gjennomførte i to runder, mellom 1997 og 2011. Men det er ikke begrenset til dem, hvem som helst kan levere materiale til oss. Ofte får vi henvendelser når eldre dansekunstnere dør, når noen skal flytte eller ikke lenger har plass til å oppbevare dokumentasjonen de har samla. Fordi det kan være vanskelig å vurdere hva som er historisk interessant er rådet å ikke kaste noe før vi har sett på det. Det langsiktige målet er at alle dansekunstnere i Norge ønsker å være i Dansearkivet, og at de ser seg selv som en brikke i en større sammenheng. Det er både en fin tanke, viktig for ettertida og relevant når historien skal analyseres i lys av ulike strømninger og tendenser – både politiske, samfunnsmessige, økonomiske og kunstneriske.

Den digitale utviklinga er en utfordring med tanke på historisk materiale, man bruker gjerne uttrykket digital demens for å beskrive hvordan det fører til at historien får hull. Informasjon om forestillinger ligger på nettsider, aviser er digitale, og avtaler foregår gjennom mailutvekslinger og meldinger; hvordan skal vi ta vare på og dokumentere det for ettertida, og hvem tenker på det nå? Det er vanskelig å se for seg at noen vil ha en backup av meldingene sine som går rett inn i Dansearkivet. Eller hva tror du?


Jeg er enig! Selv om det sikkert hadde vært interessant på mange måter. Apropos utvikling og historie: hvordan har dansefeltet endra og utvikla seg i dine øyne?
Hvor lang tid har du? Her kunne jeg holdt et historisk foredrag! Men altså: jeg snakker ofte om at det frie feltet startet med Høvik Ballet som den første frie gruppa i 1969, selv om man selvsagt kan stille spørsmål ved om det er starten. Grunnen til at jeg velger å ta utgangspunkt i dem er at det relativt raskt kommer flere grupper som organiserer seg på omtrent samme måte. Gjennom 1970-tallet er feltet veldig oversiktlig, det er ikke så mange som holder på, og de får heller ikke noe særlig med penger. Den offentlige støtten kom først på 80-tallet, og da skjedde det en kjempeboom i antall grupper og kompanier, men også stiler og retninger. Opprettingen av Statens Balletthøgskole i 1979 er også en del av dette bildet. Før det var det Jorunn Kirkenær og Ballettinstituttet og heldagsskolen på Operaen som utdannet dansere i Norge. På 80-tallet er mesteparten av aktiviteten i Oslo, selv om det finnes enkelttilfeller i andre byer.

Så skjer det en brytning inn på 90-tallet, der det kommer enda flere ulike tanker og ideer om dans. Men fortsatt er ikke retninger som release, kontaktimprovisasjon og improvisasjon akseptert, de kommer og utfordrer det bestående, men har ikke noe posisjon. Utover på 90- og 2000-tallet endrer arbeidsmetoden seg, fra at koreografen lager alle trinnene til at vi snakker om medskapende dansere. Her blir improvisasjon et anerkjent arbeidsverktøy. På samme tid blir det veldig mange flere dansekunstnere i feltet, og vi får også en del som er utdanna i utlandet. Både den postmoderne dansen og den flamske bølgen utfordrer hva man tenker at dans er, og har veldig stor innvirkning på det norske feltet.

Fra Danseinformasjonen ble etablert i 1994 og fram til i dag viser vår statistikk at veksten er helt enorm både i antall grupper, kompanier, produksjoner og forestillinger. I 1995 har vi registrert 33 aktive kompanier, i 2018 er tallet 260. Det ble lagd over 400 produksjoner i 2018 mot 75 i 1995. Vi har vært gjennom flere bølger med vekst, feltet er blitt mye større og har spredt seg utover hele landet gjennom etablering av kompetansesentre og festivaler. Nå er det sånn at man verken kan kjenne alle, ha full oversikt eller se alt som skjer. I gjennomsnitt spilles det fem forestillinger av og med norske dansekunstnere hver eneste dag hele året gjennom når man inkluderer forestillinger på turné i utlandet. Det er veldig mye! Jeg pleier å vise til dette når jeg snakker med politikere eller andre utenforstående, fordi jeg synes det er viktig å poengtere at selv om dansefeltet ikke er så synlig, er det veldig stor og mangfoldig aktivitet.  

Det har skjedd utrolig mye positivt med tanke på vekst, økte bevilgninger, og flere ulike støtteordninger, men det er fremdeles utfordringer å ta tak i. Selv om feltet har blitt mye mer profesjonalisert, får dansekunstnere fortsatt ikke godt betalt, og er en av kunstnergruppene som kommer dårligst ut på levekårsundersøkelser. Dansekunst er ikke en lukrativ levevei! Hver produksjon spiller i gjennomsnitt 4,7 forestillinger, noe som etter min mening er altfor lite når man tenker på den innsatsen og arbeidet som er lagt ned i den. Vi må jobbe for å øke antall spillinger, og også sørge for at det finnes ulike arenaer og spillesteder som vil vise dans. Her håper jeg Dansenett Norge vil bidra og føre til flere spillinger for mange. Videre må produsentleddet ivaretas, slik at det ikke kuttes når kunstnere må nedskalere budsjettene sine på grunn av manglende økonomisk støtte.

Jeg synes det er gøy at det i dag er et stort spenn i sjangre og stiler. Ofte snakkes det om dans som én ting, det ville man aldri gjort med musikk eller litteratur. Når det gjelder andre kunstsjangre snakker vi om hva vi liker, at noen er mer glad i krim enn poesi for eksempel. Med det mangfoldet vi har i dag mener jeg det samme gjelder for dansekunst. Før kunne man kanskje si at dans ikke var min greie, nå finnes det forestillinger for alle mennesker og preferanser. Du kan hate og elske dansekunst, avhengig av sjanger.


Danseinformasjonen pleier jo å spørre intervjuobjektene sine om hvordan dansekunsten kan få et større publikum. Er det mangfold innen sjangre og uttrykk som er ditt svar?
Det er en del av svaret hvert fall. Hvis flere folk hadde sett det store spennet, tror jeg de ville skjønt at det går an å finne noe som passer for dem. Jeg opplever at terskelen for å oppsøke dansekunst er litt for høy, og det er en utfordring å treffe det publikummet som ikke allerede er interessert i å gå på danseforestillinger.

Når jeg snakker om dette er jeg alltid redd for å høres ut som en «preacher»: at verden ville blitt et bedre sted hvis alle så dans, eller at dansen må få publikum for å overleve, og det er jo ikke sånn. Jeg opplever heller at det ligger egoistiske og personlige motiver bak: jeg har hatt mange gode opplevelser med å se på dansekunst og tenker at mange flere potensielt kunne hatt det. Jeg pleier å anbefale bøker jeg liker og synes det er gøy å ha noen å diskutere dem med, og sånn vil jeg det skal være med dans også.


Hvilke forestillinger har du hatt store opplevelser med som du ville anbefalt til andre? Jeg så at du i et tidligere intervju trakk fram forestillinger du så da du var ung, og det er kanskje sånn at de man ser i viktige formative år er de som sitter best, men finnes det noen eksempler fra nærmere fortid?
Vanskelig spørsmål, men jeg kan jo snakke om noe av det siste jeg har sett. Den siste forestillingen jeg så var Inés Belli sin Postmodern cool på Hovedscenen på Dansens Hus. Det er inspirerende og imponerende med unge dansekunstnere som eksperimenterer innenfor sin form. Når jeg tenker meg om var det aller siste jeg så faktisk Koreografilaboratoriet. Det er et format jeg er veldig glad i, og jeg mener det er viktig og riktig at Dansens Hus tilbyr et sted for uttesting og der man, som i tilfellet med Inés som var med på Koreografilaboratoriet i fjor, kan få mulighet til å lage et helaftens verk på Hovedscenen i etterkant.

Som sagt synes jeg spennet i feltet er spennende, og jeg liker at jeg kan se en erfaren dansekunstner som Hooman Sharifi på samme scene som Postmodern cool. Da jeg så The dead live on in our dreams i vår er det ikke bare forestillingen i seg selv som er interessant, alt han har gjort tidligere, arbeidet med Impure Company, Carte Blanche, utøverne han har jobba med, støtteordninger og hvordan hans kunstnerskap utvikler seg – alt kommer i spill da jeg så forestillingen. Det synes jeg er fascinerende. Og nå motsier jeg meg selv og det jeg sa om at dansekunst potensielt kan være for alle, men jeg mener jo at man kan se forestillingen isolert fra det jeg nettopp sa. Man trenger ikke vite alt det, men samtidig er det jo sånn at jo mer man vet om et felt eller fenomen, jo mer får man ut av det.

Det er veldig mange forestillinger som har gitt meg noe fordi jeg har med meg det historiske perspektivet. A tribute to Trisha Brown på Dansens Hus i fjor vår er et eksempel på det. Jeg har forska på amerikansk påvirkning på skandinavisk dans, men aldri sett dette kompaniet live tidligere. Det var interessant å se hvordan de jobber med kjønn, at de klarer å gjøre kjønn nøytralt. Jeg ble veldig opptatt av bevegelser og bevegelseskvalitet, og innser at dette appellerte til nerden i meg.

Ingun Bjørnsgaards The solitary shame announced by a piano fikk jeg se da det ble satt opp på nytt i 2007. Det var sterkt. Jeg er tilhenger av at danseverk skal få leve over tid. Jeg så mye av Bjørnsgaard tidlig på 2000-tallet og det gjorde helt sykt inntrykk på meg. Jeg kjente: Oi, her skjer det noe jeg ikke helt skjønner. Det var en blanding av klassisk og moderne dans, og i tillegg en rar og sær humor. Og med de danserne! Sigrid Edvardsson, Gry Kipperberg, Torunn Robstad, Halldis Olafsdottir, Terje Tjøme Mossige, Caroline Wahlström Nesse, Marius Kjos. Det står veldig sterkt for meg. Flere av Inguns forestillinger fra den perioden sitter i kroppen, de ga meg virkelig noe inn i dansen. Også Toyboys (Ulf Nilseng og Terje Tjøme Mossige, red. anm.) sine forestillinger rundt samme tid gjorde sterkt inntrykk, med The man at the tramstop som et eksempel.


Er det noe sammenheng mellom det å være publikum og det å danse selv for deg? Hva var din inngang til dansen?
Som barn gikk jeg på turn, leikarring og teater. I en av teaterproduksjonene jeg var med i medvirka også dansere fra Arendal Ballett Center. Da skjønte jeg at det var dem jeg ville være. Dette var på slutten av barneskolen, tror jeg. Jeg visste at noen gikk på dans, men det var akkurat som jeg ikke hadde fått med meg at jeg også kunne det. Så det å se dans var veldig viktig for at jeg selv begynte med dans, faktisk! Da jeg først begynte å danse selv, ble jeg hekta. Jeg gikk på alle klasser i alle sjangre, deltok på alle sommerkurs, og var med på alt som var mulig med mitt nivå og alder. Jeg slutta på alle andre fritidsaktiviteter og bodde i studioet.

Så kom åpenbaringen som jeg snakka om i det forrige intervjuet: at det gikk an å leve av å danse! Da tok jeg opp alt som kunne ligne på dans som gikk på TV, til og med isdans måtte jeg se på. Jeg husker de sendte en ballett (Ballet for Life,1996, red.anm.) av Maurice Béjart på NRK, med musikk av Queen og kostymer av Gianni Versace. Jeg ante ikke hvem Béjart var, og det var rimelig avantgarde for en 17-åring, men jeg elska det fordi det var så sjukt. Etterhvert begynte jeg å undervise selv og lagde små snutter til forestillinger. Jeg ble spurt om jeg ville koreografere for de som var like gode som meg der jeg kunne utfolde meg mer. Da kopierte jeg en av dansene til Béjart så godt jeg kunne, og fikk blant annet en av danserne til å hoppe opp og ned gjennom nesten hele stykket. Det ble faktisk ganske bra og litt cutting edge til å være en elevforestilling, og koreografien fikk skryt i lokalavisa for å være spennende og annerledes.


Sa du til noen at du hadde stjålet den?
Nei, jeg kunne jo ikke det. Jeg visste jo heller ikke at det ikke var lov, jeg var bare megainspirert og syntes det var fantastisk!

Danselæreren min, Nina Renée Johnsen på Arendal Ballett Center, tok oss med på flere forestillinger. Jeg husker vi tok buss til Oslo for å se på Nye Carte Blanche på 90-tallet. Det gjorde inntrykk! Hun oppfordret meg til å studere dans og anbefalte Den Norske Balletthøyskole (nå Norges dansehøyskole) fordi den vektla pedagogikk. Da jeg kom til Oslo og så mer dans, skjønte jeg at dans var noe mer og annet enn jeg hadde trodd, at det ikke bare var knyttet til fysisk utfoldelse og prestasjon, men til kunst, noe totalt og uforståelig. Sånn er det fortsatt for meg. Jeg elsker hvis forestillinger er overraskende, uventa og kan by på noe jeg ikke forstår. Da blir jeg ekstra trigga! Jeg kan kose meg med å kjenne på publikums uro, at de har forventninger som ikke blir møtt, at det er brytning og provokasjon – så lenge jeg ikke er ansvarlig, eller har tatt med meg noen jeg ikke er helt sikker på at deler det samme synet som meg. Da nærmer vi oss noe som er kunst. Kjenner du deg igjen?


Ja, absolutt. Men jeg tenker at det krever en slags faglig selvtillit å kose seg i sånne situasjoner og være komfortabel med å ikke forstå, og det synes jeg kan være litt vanskelig med tanke på å åpne dansekunst for flere.
Det er helt sant. Jeg ser jo at jeg ikke hadde den roen og selvtilliten tidligere. Det er viktig å anerkjenne og huske at det kan være krevende å komme inn i et rom man ikke har vært i før, med mennesker man ikke kjenner, og se noe man ikke forstår. Det finnes koder og inngangsporter som kan gjøre terskelen for å oppsøke dans høy. Det gjelder for så vidt annen kunst også. Mitt ønske er at vi skal kunne senke den terskelen. Vi trenger ikke gjøre dans veldig akademisk eller avansert, det er jeg opptatt av når jeg holder foredrag også, at alle skal kunne følge meg. De som kan litt om kunst og dans vil kanskje ha lettere for å følge foredraget og få mer ut av det, men også de som er helt ferske skal sitte igjen med følelsen av å ha lært noe. Dans og kunnskap om dans skal ikke være implisitt og utilgjengelig. Jeg kan bli irritert fordi Danseinformasjonen ikke er bedre kjent, at dansekunst ikke er en større del av offentligheten og at dansehistorie ikke er en selvsagt del av norsk kunsthistorie, samtidig som jeg tenker at det er vårt mandat. Vi må ta det som en utfordring og prøve å gjøre noe med det.


Du har snakka om hvorfor og hvordan du begynte å danse, men hvorfor slutta du? Hva gjorde at du begynte å studere historie?
På et eller annet tidspunkt skjønte jeg at jeg ikke skulle bli danser. Både fordi kroppen satte sine begrensninger og at lysten, viljen og dedikasjonen ikke var stor nok. Da jeg kom ut fra høyskolen opplevde jeg at jeg skulle være en del av et felt jeg ikke visste hvordan så ut. Hvor stort var det, hva foregikk egentlig her? Gradvis gikk det opp for meg at det var veldig mye forskjellig som foregikk og stor aktivitet. Jeg elsker jo dansen og ville fortsette å være nær den. En måte å få til det på var å nærme seg dans ved hjelp av andre interesser jeg hadde. Det med å studere norsk dansehistorie oppstod på en måte av seg selv, men årene med dansetrening var avgjørende for det jeg senere forska på fordi jeg hadde en kroppslig inngang til materialet, jeg hadde selv trent teknikkene det ble snakket og skrevet om.

Jeg underviste i dans samtidig som jeg studerte historie, men slutta da jeg fikk stipend til doktorgrad samtidig med at jeg var gravid. Kombinasjonen små barn og doktorgrad satte et naturlig punktum for den karrieren, men jeg kjenner at jeg fortsatt har en dansepedagog i meg og synes det er både stas og utfordrende å jobbe med barn og unge. Jeg skjønte ganske tidlig at jeg ikke kom til å bli danser, og når du må bruke Béjart for å lage koreografi, er det åpenbart at de kreative evnene ikke er de største. Det var altså ikke så hardt for meg å legge den praktiske siden av dansen til side. Jeg har ikke har hatt et tydelig mål som jeg har jobba mot, men nå er jeg superglad for den nye jobben. Det er et ekstremt stort privilegium å få jobbe i dette feltet, der det skjer så mye spennende. Jeg synes også jeg er heldig som får store kunstopplevelser i jobben min, og at jeg kan bruke doktor- og mastergraden direkte. Jeg er veldig glad for at jeg kan være nerd og samtidig bli utfordret til å kommunisere med folk som ikke er det!

 

Sigrid Øvreås Svendall ble intervjuet av Ida Gudbrandsen.
Ida Gudbrandsen (1985) er utdannet ved Spin Off Forstudium i Dans og Den Norske Balletthøyskole, med fordypning i moderne og samtidsdans og kunst- og kulturformidling. Hun jobber hovedsakelig som danser, både i andres og egne prosjekter. Mellom 2011 og 2016 jobbet hun i Impure Company/Hooman Sharifi, og hun har vært involvert i prosjekter med blant andre Steffi Lund, Mia Habib, Ludvig Uhlbors, Pia Maria Roll, Flukt og Katrine Kirsebom. Siden 2017 har hun vært en del av Landing og kollektivet Supernova, og med dem gjennomført flere prosjekter både for scene og på andre arenaer. Ida har jobbet som produsent og ledet den nasjonale feiringen av Dansens Dager i 2011. Siden 2010 har hun vært i arrangørgruppa for Praxisfestivalen og lavterskelscenen MIND THE GAP. Ida hadde Statens Arbeidsstipend for yngre kunstnere fra 2014-2016 og er ansatt i Skuespiller- og Danseralliansen.

Les mer om omorganisering i Danseinformasjonen her