Danser, koreograf og pedagog Jon Ole Olstad har blant annet vært danser i Nederlands Dans Theater 1 og undervist ved de største dansestudioene i New York. Den 21.- 22. juni skal han delta i koreografikonkurransen International Choreographic Competition Hannover 2019 med soloen Finally it’s everything. Danseinformasjonen har stilt ham tre spørsmål.

Foto: Effy Grey

Jon Ole Olstad03


Kan du si noe om bakgrunnen din, for eksempel hvor du er utdannet og hvor du har jobbet?
Jeg er født og oppvokst på Otta i Gudbrandsdalen og tok min første teknikk-danse-klasse som 16-åring da jeg gjorde audition for å komme inn på danselinjen ved Stange videregående skole. Etter tre år der fortsatte min utdannelse med tre år på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) med jazzdans som hovedfag. Noen av lærerne som gjorde inntrykk og formet meg mye var Siv Stormo-Gaustad, Subjazz (Karl-Erik Nedregaard og Knut Arild Flatner), Lise Tiller og Kristin Inao (som underviste i Gaga og akkurat hadde kommet hjem til Norge etter en karriere i Batsheva Dance Company). I tillegg var jeg en blodfan av åpne kvelds-klasser og helgekurs. Jeg maxet ofte ut kredittkortet for å ha råd til å trene både med Subjazz og Siv Stormo-Gaustad på kveldene. Det var en enorm glede og mye fart og spenning på disse klassene og det inspirerte meg som danser, og også senere som pedagog. Som danser og pedagog ønsker jeg å videreformidle denne lidenskapen, kraften, energien og det harde arbeidet.

Etter endt skolegang var min første jobb som danser et samarbeidsprosjekt mellom svenske Riksteatern og Batsheva Dance Company. Det var en fire måneders turné rundt om i hele Sverige med Ohad Naharins stykke Kamuyot. En fantastisk opplevelse. I 2012-2014 fikk jeg kontrakt med Nederlands Dans Theater 1 (NDT 1) etter at jeg hadde tatt sommerkurset deres og famlet meg frem til å spørre kunstnerisk leder Paul Lightfoot om en privat audition samme dag jeg skulle dra hjem til Oslo. Det ble ikke Oslo-tur den dagen men heller innkjøp av dyne, pute og papptallerkener og nøkkel til en ny leilighet og kompaniklasse med NDT 1 neste morgen. Mine to år som danser i et så prestisjetungt kompani, hvor jeg kom inn med null tidligere kompani-erfaring, kan beskrives som både himmel og helvete. Jeg lærte ekstremt mye om alt som har med krevende koreografier og vanskelig teknisk- og kunstnerisk utførelse. Jeg lærte hvordan å jobbe gjennom prosesser hvor man måtte være utrolig fokusert – det var mye press og fremførelse på de største scenene verden over. Jeg lærte også hvordan å presse seg gjennom skader, kort innstuderingstid og følelsen av å bli kastet ut i ting, samtidig som man må få det til å se lekende lett ut, at man har full kontroll. Dessverre mistet jeg også all gleden og den nesten uskyldige kjærligheten jeg hadde til dans. Plutselig en dag var ikke dans noe som jeg gledet meg over. Men jeg er evig takknemlig for at jeg fikk jobbet med noen av de aller største koreografene som Lightfoot/Leon, Crystal Pite, Alexander Ekman og Johan Inger.

Etter NDT 1 jobbet jeg med en koreograf i Roma og begynte gradvis å undervise mer og mer. Ett år etter at jeg var ferdig i NDT 1 var jeg bosatt i New York City med et 3-årig «Artist visa» og underviste elleve åpne danseklasser i uka på de største dansestudioene i byen. Jeg reiste flere ganger i måneden for å undervise mine contemporary- og improvisasjonsklasser til studenter på universiteter, på sommerkurs og i ulike kompanier. Det siste året har jeg trappet ned på å undervise åpne klasser og fokusert mer på koreografi. Jeg har også et nytt ønske om å stå mer på scenen igjen selv. Det ønsket har på en måte kommet sterkere frem jo mer glede og uskyldighet jeg finner i dansen.

Hva arbeider du med for tiden?
For tiden jobber jeg med å innstudere en duett jeg koreograferte i 2017. Duetten har blitt invitert til en stor utendørs dansefestival her i New York og skal fremføres i august. Jeg skal selv danse den mannlige rollen med ny kvinnelig danser. Soloen Finally it’s everything har jeg koreografert på den amerikanske danseren Leslie Paige Plummer. Den er invitert til den prestisjefylte koreografikonkurransen 33rd International Choreographic Competition Hannover 2019. Jeg er nå inni prosessen med å jobbe i dybden med dette soloverket og gjøre det klart til koreografikonkurransen som er den 21-22. juni.

Jon Ole01

Leslie Paige Plummer i verket Finally it’s everything

I tillegg skal jeg danse og koreografere produksjonen Kristin Lavransdatter som spilles på Otta i slutten av juni. Jeg gleder meg veldig til dette – å danse på en utendørsscene i storslagen natur, i en så folkekjær, sårbar og dramatisk historie.

Hva er viktig for din kunstneriske utvikling og hva/hvem inspirerer deg?
Jeg prøver å leve etter mottoet «no risk no story». Jeg har aldri av natur vært en person som er redd for å falle på trynet, drite meg litt ut, gjøre feil og jeg bryr meg ikke så mye om ulike meninger folk måtte ha om meg. Hvis jeg skal gå rundt å tenke på hva alle måtte syns om meg hadde jeg blitt helt utkjørt. Bare tanken på det skaper en voldsom bølge av tvil, usikkerhet – nesten så jeg mister min egen stemme. Jeg tror livet handler om å gjøre sitt aller beste i øyeblikket, dømme seg selv mindre og la seg selv gjøre ting annerledes enn først tenkt. Som koreograf blir jeg inspirert av «menneske-danseren» som står fremfor meg. Det fascinerer meg at vi alle er en del av menneskeheten og at vi er så forskjellige, har så ulike oppfatninger av samme situasjon og hvor trøblete vi kan lage ting som ikke er så komplisert.

De siste årene har jeg fått prøvd meg i ulike prosesser, blant annet det å jobbe med universitetsstudenter og andre unge dansere. Mye av tiden i en sånn setting går med på å lære dem hvordan det er å jobbe profesjonelt i en innstuderings-setting. I en sånn prosess kan det være både krevende og ydmykende å sette sine «veldig viktige» koreografiske ideer nederst på prioriteringslisten for å ta vare på elevenes/studentenes egen prosess. Men det har lært meg at noen ganger er det ferdige resultatet ikke så viktig. Noen ganger er interaksjonen mellom to mennesker og den personlige veksten viktigere. Det er likevel et stort privilegium de gangene jeg har fått jobbe med profesjonelle dansere hvor man bruker all tiden til rådigheten til å fokusere på det koreografiske og det å få hver enkelt danser til å trå utenfor sine komfortsoner, til å nå nye høyder.

Jeg liker, og blir selv inspirert av å se danseforestillinger hvor jeg ser utøvere som har en brennende flamme og et ønske om å utfolde seg fysisk og emosjonelt i scenerommet. At de uttrykker så mye følelser på en genuin måte er noe som gjør at jeg selv stiller spørsmål ved min egen identitet og dansekunst. Man kan kalle meg snever, men jeg vil bli underholdt når jeg sitter i publikum. Og underholdningsaspektet kan erfares på mange ulike måter – det kan oppleves i en storslagen produksjon eller i en setting hvor utøveren og uttrykket er så intimt at man virkelig treffer en nerve.