Dansekunstner og pedagog Katarina Bakkedal Bozic er nyansatt som ansvarlig for jazzdans fordypning ved Norges dansehøyskole. Hun er opptatt av å hegne om jazzdansen og på samme tid utvide den.

Nå vil hun røske opp i de ulike «utdannings-hjemmene» og lage et kollektiv! Katarina og Marianne Albers fant tonen over en kaffe i biblioteket på Danseinformasjonen.

Av: Marianne Albers
Foto: Camilla Storvollen

Gratulerer med stillingen! Kan du si noe om bakgrunnen din, både som danser og pedagog, og hvorfor du begynte å danse.
Takk, takk! Grunnen til at jeg begynte å danse var rett og slett fordi jeg så en ballett på TV. Jeg begynte med selskapsdans i aulaen på Hovseter skole, men etter en stund sa jeg til mamma: «Det er ikke ordentlig nok, det er for mye lek». Senere startet jeg med klassisk ballett hos Even Kirkenær – rett på barren – det var ikke noe barnedans den gangen. Etter hvert begynte jeg hos Margaret Cappelen på Majorstua og det var første gang jeg trente jazzdans. Det var kjempegøy og jeg ville kutte ut balletten, men heldigvis oppfordret læreren meg til å fortsette. Jeg har alltid vært veldig glad i å trene klassisk, det er kanskje det jeg har trent mest. Senere returnerte jeg til Jorunn Kirkenærs Ballettskole og trente masse jazzdans, ved siden av balletten.

Katarina for webI 1988 begynte jeg på Fagerborg videregående skole, på Kirkenærlinjen. Der hadde vi Graham-teknikk med Aase With, og det husker jeg som «wow»! Nina Lill Svendsen og Marit Skreiberg var også lærere som gjorde inntrykk. Det var først i løpet av de tre årene på Fagerborg at jeg bestemte meg for at det var dans jeg vil drive med. Det var dans hele veien. Etter Fagerborg søkte jeg Statens Balletthøgskole (nå KHiO – avdeling Dans, red.anm.) og kom ikke inn. Det var et lite sjokk, jeg gikk jo ut av Fagerborg med karakteren fem i alle dansefag. Under opptaksprøven ble det stilt spørsmålstegn ved hvorfor jeg ikke hadde ett mål for øyet. Jeg klarte ikke å velge verken den ene eller den andre retningen. Jeg elsket jo å trene både jazzdans, klassisk og moderne dans, på lik linje.

Vi var flere som ikke kom innpå Statens Balletthøgskole og noen av oss bestemte oss for å dra til London. Det endte opp med at jeg begynte på The Urdang Academy of Performing Arts og dro til London sammen med blant andre Kari Hoaas og Trude Haugland, som jeg jobber med i dag. Jeg begynte rett på det øverste nivået og det var et utrolig bra år som gjorde inntrykk og hvor jeg lærte enormt mye. Endel av lærerne var, eller hadde vært utøvende dansere og de var utrolig inspirerende. Vi trente masse tåspiss, jazz og moderne fra morgen til kveld og gikk virkelig i dybden. Det var ikke lov til å trene andre steder, likevel sneik vi oss ut gjennom vinduet og løp over veien til Pineapple Studios i full ballett-uniform og trente hiphop i ballettdrakt, ballettsko og topp!

Jeg var nok ikke den mest uttrykksfulle danseren da jeg gikk ut fra Fagerborg, jeg var «teknikeren». Det ble mye mas rundt uttrykket mitt: «Du må smile mer» – og jo mer jeg fikk beskjed om å smile, jo surere ble jeg. I London var det ingen som visste om dette «problemet», jeg hadde ikke «sure-stempelet» klistra i panna. Det var ingen som snakket om sceneuttrykk på den måten. Jeg tror det er ganske mange misforståelser rundt begrepet «uttrykk», noen ser på det som en slags teknikk, noe man kan lære seg, eller at det krever en storm av ektefølte emosjoner. Jeg sier til studentene mine at uttrykket kommer når du er tilstede i det du gjør. Tilstedeværelse er nøkkelordet.

I løpet av det året i London fikk jeg mer og mer smaken for moderne dans. Jeg følte at det var der jeg hadde styrken min, der jeg fikk brukt alt. Så jeg skulle bli moderne-danser. Da skoleåret var over var vi sultne på det det meste. Vi så alt som var av forestillinger og gikk på alt av auditions i London. Jeg gikk blant annet på Cats-audition uten å ha med en sang – i tillegg hadde jeg skulket alle sangtimene. Men jeg kom meg gjennom mange runder, helt fram til vi skulle synge – da var det på hue og ræva rett ut.

Etter hvert ble jeg tilbudt jobb på cruisebåt, men det skulle jeg i hvert fall IKKE, det var lavmål. Jeg skulle bli moderne-danser, skulle ikke ha på meg noe netting og fjær jeg - og takket nei til jobben, dum som jeg var. Det viste seg at cruisebåten seilte jorda rundt med fullt teater. I ettertid har jeg jo hatt enkelte jobber som selv om de ikke har hatt det høyeste kunstneriske nivået, så har de uten tvil har gitt meg viktige erfaringer og verdier – og ikke minst en uvurderlig mengde sceneerfaring.

Da jeg kom hjem igjen søkte jeg Statens Balletthøgskole på nytt. Jeg kom inn – og takket nei til plassen. Blant alle råd om ikke å begynne på mer utdanning var Nina Lill Svendsen den eneste som prøvde prate meg til fornuft: «Katarina, du burde gå på skolen og få kontakt med norske koreografer og miljøet». Men jeg hadde fått jobb i et «Stimorol-show» som vi reiste landet rundt med. Dette gjorde jeg i stedet for å begynne på Statens Balletthøgskole! Jeg angret ikke, selv om det tok noe lengre tid å bygge nettverk. Men jeg er jo en seig jævel, jeg ga meg ikke og trente «døgnet rundt».

Etter hvert begynte jeg å jobbe med koreografen Anderz Døving / Andanse Teatret og Norwegian Summer Dance Company. I tillegg jobbet jeg en del med Hild Eikrann som drev Norsk Dansekompani. Jeg arbeidet også med Company B. Valiente (Marcelino Martin Valiente og Gunhild Bjørnsgaard, red. anm.), samtidig som jeg jobbet med events, TV, kommers-jobbing, promoteringer av artister, musikkvideoer og reklamer.

I 1993 manglet de en danser i det som skulle bli Oslo Danse Ensemble (ODE, grunnlagt i 1994 red. anm.), til forestillingen Dans. Jeg fikk sjansen og har senere endt opp med å gjøre 35 verk, med 20 ulike koreografer i tilsammen 12 produksjoner med ODE, fra 1993-2010. Det er jo mange som har trodd at ODE har vært et fast kompani, at de har produksjoner hvert år og at vi var fast ansatt. Sånn har det jo ikke vært. Vi visste aldri om vi hadde jobb neste gang, selv om vi ble en «fast» liten gjeng og det ble et hjem for mange av oss. Det var givende først og fremst fordi det var der man virkelig fikk bryna seg.

Hjerte mitt har alltid vært i dans i sin renhet, men jeg har også jobbet i musikaler og teaterstykker som Chicago, West Side Story, Funny Girl, Dizzy Tunes (356 forestillinger) og Sexy, (koreografert av Eva-Cecilie Richardsen). I tillegg til å ha vært utøvende i nesten 20 år og stått på scenen i overkant av 1000 ganger, har jeg også vært dansekaptein, prøveleder, koreografassistent, dommer, holdt auditions, vært inspisient for ODE og kostymeansvarlig. Dansekarrieren min kan egentlig deles inn i fire bolker: moderne dans, kommersielle jobber, ODE og musikaler/teater. Jeg er stolt av at jeg har jobbet i bredden og glad for at det ble sånn.

Min siste produksjon med ODE var i 2010. Når folk spør om jeg savner å stå på scenen så kan jeg si at jeg ble aldri lei av å stå på scenen, men jeg ble litt metta av freelance-livet og jeg kjente mer og mer på at det var problematisk å stå på audition med en nummerlapp på brystet. Har man ikke bevist nok!?

Når det gjelder mitt pedagogiske virke så begynte jeg å undervise i 2003 på Bårdars versjon av GDT (Gratis daglig trening, red.anm.). Den første klassen jeg underviste var for kolleger, en ganske så tøff start! Etter hvert merket jeg at jeg fikk bruk for de analytiske sidene mine, som jeg også har brukt som utøver. For noen av mine med-dansere var jeg sikkert ganske irriterende. Jeg var av den supernøye typen og i en premiere-tale ble jeg kalt for «Plasserings-Katarina» og «Telle-Katarina»!

Jeg har undervist på kveldsskoler, Spin Off (både kveldsskolen og dagskolen), KHiO – avdeling Dans, Norges dansehøyskole, Fakultet for utøvende kunstfag - Universitetet i Stavanger og etter hvert Musikkteaterhøyskolen. Da jeg jobbet på Universitetet i Stavanger holdt jeg på å bli gæren, jeg underviste HELE tiden. Jeg hadde ikke TV og kjøpte derfor alle seriene med massemorderen «Dexter». Enten så underviste jeg eller så så jeg på «Dexter»! Men det var fantastiske studenter der og det var bra å komme seg litt vekk fra Oslo.

Da jeg fikk dette tilbudet fra Norges dansehøyskole var det opprinnelig en 100% pedagog-stilling, men så fikk jeg tilbud om å være ansvarlig for jazzdans fordypning i tillegg. Det er godt å få lande et sted, slippe å løpe rundt og undervise på mange ulike steder. På et tidspunkt hadde jeg nesten 100 studenter samtidig og det begynte å koste en del. Jeg har aldri vært fast ansatt noe sted i hele mitt liv, før nå!

Hva innebærer det å være ansvarlig for jazzdans fordypning?
Mitt hovedansvar er å ta vare på jazzdansen og samtidig være med på å utvikle den. Jeg skal sørge for en aktuell programmering av timeplanen med høyest mulig kvalitet og gi studentene det ypperste. Det er viktig å sørge for at vi har forskjellige type pedagoger og koreografer slik at studentene blir introdusert for bredden i jazzdansen, og at man ikke er så tro mot jazzen at man ikke tør å utvide eller fornye den.

Som ansvarlig for jazzdans fordypning er det lett å begynne å tenke praktisk. At man skal finne pedagoger, koreografer til avgangsforestillinger og skaffe folk som skal holde workshops. Men hovedansvaret ligger i at studiet skal være så relevant som mulig til det som skjer ute i feltet.

Studiet skal inneholde en del tradisjonell jazzdans og teknikker som fortsatt har en verdi. Ikke bare scenisk verdi, men også som treningsform. Det er interessant å se på hvordan man kan bruke jazzdans-kvaliteter og hvordan man kan ivareta disse kvalitetene. Men jeg er sammensatt: jeg vil verne om jazzdansen samtidig som jeg er glad i mange andre sjangre.

Hva er dine overordnede visjoner for studentens utdanningsløp som fagansvarlig for jazzdans?
Visjonen skal være bred og ikke begrensende. Jeg mener at høyskoler skal ha en kunstnerisk visjon og skape et kunstnerisk engasjement hos studentene, og at man faktisk bør ha den samme visjonen helt ned på barnedansstadiet. Målet er å hele tiden linke undervisningen opp mot scenefaget dans. Ved Norges dansehøyskole har vi studiet «Bachelor i dans med pedagogikk». Pedagogikk-utdanningen blir blant annet brukt til å gjøre studentene i stand til å reflektere rundt hvorfor og hvordan. Det er mye vi kunstnere kan bruke fra pedagogikken, som kan gjøre oss mer bevisste.

Det er viktig at vi som arbeider ved en utdanningsinstitusjon hele tiden går i oss selv og spør: «Er vi med på utviklingen nå?». At vi revurderer studieforløpet hele tiden og ikke blir for trygge på at vi gjør det rette. Samtidig er det et faremoment å slenge seg på trender som kommer. For eksempel er urban dans nå veldig aktuell, noe som er bra og spennende, men det betyr ikke nødvendigvis at studentene bare skal trene hiphop og streetdans. Vi kan selvfølgelig ikke utdanne studenter som ikke vet hva dette handler om, men vi kan likevel ikke gjøre om på studiet hver gang det kommer en ny impuls.

Jeg ønsker ikke at studentene skal kjøres inn i en smal «jazzdans-trakt» og jeg vil jobbe på tvers av fordypningene. Studentene på de ulike linjene trener mye adskilt, men når de samles og utøverne og språk går på tvers oppstår det en helt annen energi i rommet. Hvorfor kan vi ikke gjøre mer av det? Hva er det man er redd for skal skje? Hva er det som har skjedd på veien som gjør at det å hegne om den ene eller andre sjangeren har blitt så vesentlig?

Synliggjøring av skolen (Norges dansehøyskole) og studentene er viktig. En ting er at skolen skal følge med på hva som skjer i feltet, men verden der ute trenger også å se hvem som kommer av neste generasjon dansere. Jeg ønsker meg også mer pedagog-utveksling innad i Oslo. Det er bare noen hundre meter mellom utdanningsinstitusjonene, og vi er få, spesielt innenfor jazzdansen. Jeg mener at det er ekstremt viktig for studentene, og også pedagogene, å komme seg ut, å møte en annen type studentmasse og ulike nivåer. Det er en visjon for meg å få røska opp i disse «hjemmene» – å lage et kollektiv! På den måten kan studentene oppleve at det ofte er de samme prinsippene, men med ulik form.

Hvilken type pedagogisk syn bygger du din egen undervisningen på?
Jeg etterstreber at all undervisning er linket opp mot scenefaget dans, og at studentene ikke bare blir «klasse-gode». Det skal være en kunstnerisk tilnærming til det tekniske. Mitt pedagogiske syn er at vi driver med et scenefag og det mener jeg at de som underviser på kveldsskoler også bør være bevisst på. Det er ikke nok med «danseglede» (hva man nå definerer det som) for å klare å skape et visst nivå, kunnskap om faget og teknikken den tross alt innehar.

En uttalelse fra en anerkjent fotballtrener fasinerer meg: «Ferdigheter er viktig, holdninger er alt».

Jeg har ingen formell pedagogisk utdanning men jeg har noen holdepunkter. Det viktigste er å skape trygghet. Har ikke studentene det, så kommer du ikke langt som pedagog når du skal begynne å kreve av dem. Vi pedagoger skal tørre å kreve og da er det viktig at de er trygge. Jeg er også opptatt av dialog, at studentene skal tenke og reflektere og at de skal bli selvstendige og ta ansvar for egen læring. Undervisningen baseres jo på mine erfaringer og refleksjoner, men jeg ønsker at det skal trigge noe som gjør at de gjør sine egne refleksjoner.

Grundighet, stolthet og respekt for faget er viktig for meg. Med respekt mener jeg at studentene skal forske i faget, jobbe inngående og etterstrebe kvalitet. Jeg håper at jeg klarer å inspirere og provosere dem – å vekke noe. Spesielt når de møter utfordringer. Jeg opplever at det er en del dansere som er usikre, har dårlig selvtillit og at de fokuserer på det de ikke kan – og det fostrer jo ikke kreativitet. Her kommer jeg også inn på dette med mestringsfølelse, som kanskje er noe av det viktigste. Gjennom mestringsfølelsen kan man kanskje oppleve et større eierskap til faget.

Når det gjelder kreativitet så er det ikke tradisjonelt sett så mye av det i en jazzklasse, da alt materialet stort sett er gitt, selv om det i senere tid har blitt noe mer improvisasjon i jazzklasser. Likevel tenker jeg at når man får et gitt materiale så er det også en kreativ prosess man må gjennom. Det handler jo ikke bare om å lære trinnene, du må eie dem – og her ligger prosessen. Jeg blir provosert når jeg hører at jazzdansen ikke jobber i prosess. Alt er jo en prosess – men de er forskjellige. Dessuten er ikke den ene prosessen noe viktigere eller mer kunstnerisk enn den andre. Å påstå noe i den duren er jo bare forbanna jålete!

Hvordan forbereder du studentene på tilværelsen etter studiene?
Det er viktig for meg å gi studentene fysiske og mentale verktøy for å være i stand til å møte både kjent og ukjent terreng. Det å skape åpenhet for å oppdage ting på egenhånd og gi dem friheten til ikke å begrense seg selv er viktig. Jeg er opptatt av at studentene skal være nysgjerrige, modige og tenkende, og ikke minst at de skal tørre å være tro mot seg selv, at de skal stole på verdiene av egen smak og eget hjerte.

En utøvende danser i dag er i større grad medskapende enn de var for en tid tilbake. Skolen har derfor blant annet prosjekter hvor studentene skal skrive søknader, skape egne koreografier og sette opp egne forestillinger. Vi ønsker å holde av tid og gi dem ro til å gå inn i en kreativ periode, og ikke pøse på med hundre klasser samtidig. Før studentene begynner å koreografere må de skrive en prosjektbeskrivelse, og i etterkant må de reflektere. De skal også erfare, som i den virkelige verden, at man kan ha en plan som ofte ender opp med å bli noe helt annet til slutt.  

Det er også viktig for skolen at vi gir studentene muligheter til å skape sine egne arbeidsplasser. Mange av de som går ut gjør faktisk det, de er veldig produktive og finner muligheter. Det er også noen som bruker utdanningen sin inn i andre former, ikke bare dans.

Er det noen forestillinger, kunstnere eller teoretikere som har inspirert deg spesielt?
Jeg lar meg inspirere av mye! Collage Dansekompani besøkte ungdomsskolen min og jeg husker at jeg synes de var så spreke, at det var så fysisk – så det ble jeg inspirert av. Første gang jeg så Carte Blanche ble jeg helt «wow»! Jeg så en del av TV-ballettene på den tiden, blant annet av Kjersti Alveberg, og det gjorde inntrykk. Jeg har også latt meg inspirere av Cullbergbaletten med Mats Ek, Nederlands Dans Theater og Bob Fosse. Spesielt ett nummer av ham i musikalen Big Deal (1986). Forestillingen fikk fem Tony Awards, blant annet for beste koreografi, til tross for at den floppet på Broadway. Andre inspirasjonskilder er prologen i filmen West Side Story, koreografert av Jerome Robbins, Chicago og sceneoppsetningen av Saturday Night Fever – som jeg så i London i 1997, hvor det endte med at jeg satt og sippa, jeg ble så rørt av nivået på forestillingen! Nylig så jeg et verk av Jarek Cemerek. Det digget jeg!  Ellers får jeg et kick når kolleger her hjemme viser gode krefter og virkelig får til sine verk og forestillinger. Det er ekstra gøy når forestillinger, i tillegg til å inspirere, også føles «nære».

Mange av koreografene som har koreografert for Oslo Danse Ensemble (ODE) har også vært inspirerende, ikke minst Jo Strømgren. Jeg elsket å jobbe med ham. Jeg opplever at han gir danserne mulighet til å skape innholdet selv – apropos det å være i prosess med et gitt materialet. Koreografen Emanuel Gat satte opp The Rite of Spring for ODE hvor han jobbet på tvers av sjangre og skapte et verk som på ingen måter var opplagt, det gjorde inntrykk. Jeg blir også inspirert av Christopher Arouni og hans verk. Jeg elsker å bli sugd inn i hans filmatiske verden. Tradjazz-numre koreografert av Merete Lingjærde, Toni Ferraz og David Byer har også vært utrolig gøy å få gjøre, i tillegg til å jobbe med Subjazz. Tiden min med ODE har nok gitt meg de største øyeblikkene, særlig når jeg har fått jobbe i sjiktet mellom jazzdans og moderne dans. Jeg har fått jobbe med koreografer på alle tenkelige vis, og i senere tid mer medskapende. Jeg blir også fasinert av kunstnere som jobber langt fra det jeg selv kunne gjort, som for eksempel performancekunstneren Tori Wrånes.

Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Det er et stort spørsmål og det er mange ting jeg kunne tenkt meg. Et ønske er at dansekunsten blir mer synlig. Men noe av det viktigste for meg er at dansekunsten fortsatt er bred, i alle mulige retninger. Det er viktig å etterstrebe kvalitet og at vi tar ansvar for raushet, respekt og kunnskap i feltet. Så lenge man jobber grundig med kunsten så er det for meg revnende likegyldig hvilken sjanger man jobber i. En god danser er en god danser, det betyr ikke så mye om vedkommende opererer innenfor et annet språk enn man selv gjør. For meg defineres en dyktig danser ut i fra hvordan man fyller oppgaven, ikke nødvendigvis hvor høye bein man har. Samtidig er det å utøve jazzdans transparent og gjennomsiktig, det hjelper ikke å være teknisk god hvis du ikke har noe stilforståelse.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Mer informasjon om Norges dansehøyskole finner du her